Hvorfor jeg ikke baserer sakkyndige vurderinger på en mentaltest alene

Når en hund har bitt et menneske eller et dyr, oppstår ofte spørsmålet om hunden bør «testes». Det er forståelig. Både hundeeiere, advokater, politi og domstoler ønsker gjerne et konkret svar på om hunden representerer en fare eller ikke. Mange ser derfor til ulike former for mentaltester, karaktertester eller funksjonsanalyser.

Etter å ha arbeidet med hundelovsaker siden hundeloven trådte i kraft i 2004, har jeg gradvis kommet til at dette spørsmålet ofte tar oss i feil retning. Den viktigste oppgaven i en hundelovsak er nemlig ikke å avgjøre om hunden er «snill» eller «farlig». Oppgaven er å vurdere framtidig risiko.

Hvilke spørsmål skal egentlig besvares?

Når en sak behandles etter hundeloven, er det flere spørsmål som må belyses. Hva var den mest sannsynlige årsaken til hendelsen? Hvor stor er risikoen for at en tilsvarende hendelse skjer igjen? Hvor alvorlige kan konsekvensene bli dersom det skjer? Kan risikoen reduseres gjennom tiltak? Er omplassering mulig? Og er avliving nødvendig?

Dette er spørsmål som sjelden kan besvares gjennom en enkelt test.

En test kan ikke gjenskape hendelsen

Den viktigste informasjonen i en hundelovsak ligger ofte i den faktiske hendelsen. Ingen test kan gjenskape situasjonen som oppsto, menneskene som var involvert, hundens følelsesmessige tilstand, eventuell smerte eller sykdom, miljøet hendelsen fant sted i eller den kjeden av hendelser som ledet fram til bittet.

Derfor vil den opprinnelige hendelsen ofte gi mer relevant informasjon enn en standardisert testsituasjon som gjennomføres uker eller måneder senere.

Atferd er situasjonsavhengig

Moderne atferdsvitenskap viser at hunders reaksjoner påvirkes av en rekke forhold. Tidligere erfaringer, læring, frykt, frustrasjon, helse, smerte, miljø og håndtering spiller alle en rolle. En hund som reagerer kraftig i én situasjon kan fungere godt i en annen. Samtidig kan en hund som fremstår rolig under testing ha forårsaket en alvorlig skade under helt spesielle omstendigheter.

Atferd må derfor forstås i sin sammenheng. En vurdering som kun bygger på en testsituasjon risikerer å gi et ufullstendig bilde.

Risiko handler ikke bare om hunden

I mange saker ligger ikke risikoen utelukkende hos hunden. Forhold ved hundeholdet kan være vel så viktige. Manglende kontroll, utilstrekkelig sikring, begrenset forståelse av hundens signaler eller manglende oppfølging av tidligere hendelser kan bidra vesentlig til risikobildet.

To hunder med tilnærmet identisk atferd kan representere svært forskjellig risiko avhengig av hvem som holder dem og hvordan de holdes.

Hva vurderer jeg i stedet?

Når jeg gjennomfører en sakkyndig vurdering, legger jeg vekt på flere informasjonskilder. Politidokumenter, vitneforklaringer, skadedokumentasjon, veterinærfaglige vurderinger, intervju med hundeholder, observasjon av hunden og eventuell observasjon under forvaring inngår i vurderingen. I tillegg analyseres hendelsesforløpet og både risiko- og beskyttelsesfaktorer vurderes.

Målet er ikke å plassere hunden i en bestemt kategori. Målet er å forstå hva som skjedde, hvorfor det skjedde og hvilken betydning dette har for framtidig risiko.

Fra mentaltest til risikovurdering

Innen mange andre fagområder har man gradvis gått bort fra å forsøke å identifisere «farlige individer» gjennom enkeltstående tester. I stedet brukes strukturerte risikovurderinger som bygger på historiske forhold, aktuelle omstendigheter, risikofaktorer, beskyttende faktorer og muligheten for risikoreduserende tiltak.

Etter min oppfatning bør hundelovsaker vurderes på samme måte.

Spørsmålet er ikke om hunden er aggressiv. Spørsmålet er hvilken risiko som foreligger, hvilke faktorer som påvirker denne risikoen, og om risikoen kan håndteres på en forsvarlig måte.

Utvikling av NSRH

På bakgrunn av erfaringene fra hundelovsaker arbeider jeg for tiden med utvikling av Norsk Strukturert Risikovurdering av Hund (NSRH).

NSRH bygger på etologi, veterinær atferdsmedisin, forskning om hundebitt, prinsipper for risikovurdering og erfaring fra praktisk arbeid med hundelovsaker. Modellen er under utvikling og har som mål å bidra til mer transparente, systematiske og etterprøvbare sakkyndige vurderinger.

Målet er ikke å utvikle enda en mentaltest. Målet er å utvikle et verktøy som hjelper politi, advokater, domstoler og hundeeiere med å belyse de spørsmålene som faktisk er relevante etter hundeloven.

Avslutning

Ingen metode kan forutsi framtiden med sikkerhet. Jo bedre vi forstår hvorfor en hendelse oppsto, hvilke risikofaktorer som foreligger og hvilke tiltak som kan gjennomføres, desto bedre grunnlag får vi for å ta gode beslutninger.

Derfor er mitt fokus ikke først og fremst å teste hunden.

Mitt fokus er å forstå risikoen.