Hva ser retten etter i saker etter hundeloven?
Når en hund har bitt et menneske eller et dyr, er det mange som tenker at det viktigste spørsmålet er om hunden er aggressiv. Gjennom arbeidet med hundelovsaker har jeg erfart at dette ofte er en misforståelse. Domstolene skal som regel ikke avgjøre om en hund er «snill» eller «farlig». De skal ta stilling til om det foreligger en risiko som samfunnet må reagere på, og hvilke tiltak som eventuelt er nødvendige og forholdsmessige.
For hundeeiere kan dette virke overraskende. Mange ønsker naturlig nok å fortelle om hundens gode sider, hvordan den fungerer til daglig og hvor sjelden den aktuelle hendelsen var. Slik informasjon kan være relevant, men det er ofte andre spørsmål som får størst betydning når saken vurderes etter hundeloven.
Hva skjedde egentlig?
Utgangspunktet for enhver hundelovsak er den konkrete hendelsen. Retten forsøker først og fremst å forstå hva som faktisk skjedde. Hvordan oppsto situasjonen? Hvilke mennesker og dyr var involvert? Var det spesielle omstendigheter til stede? Kunne hendelsen vært forutsett? Hadde hunden mulighet til å trekke seg unna eller avverge situasjonen på andre måter?
I mange saker er det ikke uenighet om at et bitt har skjedd. Uenigheten handler heller om hvorfor det skjedde og hva hendelsen forteller om framtidig risiko.
Derfor blir dokumentasjon ofte svært viktig. Bilder av skader, veterinærjournaler, legejournaler, politirapporter, videoopptak og vitneforklaringer kan gi et langt sikrere bilde av hendelsen enn det som kommer fram gjennom hukommelse og etterfølgende forklaringer alene. Jo bedre dokumentert hendelsen er, desto bedre grunnlag har retten for å forstå hva den egentlig står overfor.
Hvor alvorlig var hendelsen?
Et annet sentralt spørsmål er hvor alvorlig hendelsen faktisk var. Ikke alle bitt er like. Et mindre bitt med begrenset skadeomfang vurderes normalt annerledes enn et angrep med flere bitt, dype skader eller situasjoner der hunden har holdt fast, ristet eller fortsatt angrepet etter at den første kontakten var etablert.
Retten vil derfor ofte være opptatt av både skadeomfanget og hvordan hendelsen utviklet seg. Varslet hunden før bittet? Lot den seg avbryte? Forsøkte den å trekke seg unna? Slike forhold kan gi viktig informasjon om risikoen ved framtidige hendelser.
Skadeomfang alene avgjør sjelden saken, men det er en viktig del av den samlede vurderingen.
Hvor stor er risikoen for at det skjer igjen?
Selv om domstolen vurderer en hendelse som allerede har skjedd, er blikket først og fremst rettet mot framtiden. Det mest sentrale spørsmålet er ofte hvor stor risikoen er for at en tilsvarende hendelse skal skje på nytt.
Dette innebærer at retten må se på mer enn bare den aktuelle hendelsen. Tidligere historikk, tidligere bitt, truende atferd, hundens evne til å varsle, impulskontroll og stressmestring kan alle være relevante forhold.
Ingen kan forutsi framtiden med sikkerhet. Likevel må retten ta stilling til sannsynligheten for at hunden kan skade mennesker eller dyr på nytt. Dette er grunnen til at risikovurdering ofte blir viktigere enn selve vurderingen av hundens personlighet.
Kan sykdom eller smerte ha spilt en rolle?
I mange saker er fokuset rettet mot hundens atferd, mens helseforhold får mindre oppmerksomhet enn de fortjener. Dette kan være en feil.
Smerte og sykdom kan påvirke atferden betydelig. En hund med artrose, ryggproblemer, tannsykdom eller andre smertefulle tilstander kan reagere annerledes enn den ellers ville gjort. Derfor er veterinærfaglige vurderinger ofte en viktig del av det samlede beslutningsgrunnlaget.
Dersom det finnes medisinske forklaringer som kan ha bidratt til hendelsen, må dette vurderes nøye før man konkluderer om framtidig risiko.
Risiko handler ikke bare om hunden
Et forhold som ofte undervurderes, er betydningen av hundeholdet. Risiko ligger ikke nødvendigvis hos hunden alene.
Retten vil derfor kunne være opptatt av eierens kompetanse, kontroll over hunden, forståelse av situasjonen og hvilke tiltak som er gjennomført etter hendelsen. To hunder med relativt lik atferd kan representere svært ulik risiko dersom de holdes under forskjellige forhold.
Spørsmål som god sikring, evne til å følge råd og forståelse av risikosituasjoner kan derfor få stor betydning i den samlede vurderingen.
Kan risikoen reduseres?
Et av de viktigste spørsmålene retten må ta stilling til, er om risikoen kan reduseres gjennom tiltak.
Selv om retten mener det foreligger en risiko, betyr ikke det automatisk at avliving er nødvendig. Det må vurderes om mindre inngripende tiltak kan gi tilstrekkelig beskyttelse.
Dette kan for eksempel være:
bruk av munnkurv
bedre sikring av eiendom
båndrestriksjoner
veterinærbehandling
atferdsbehandling
omplassering
En sentral del av den sakkyndige vurderingen er derfor å analysere hvilke tiltak som er realistiske, og hvilken effekt de forventes å ha.
Derfor er risikovurdering viktigere enn en mentaltest
Mange blir overrasket når de oppdager hvor liten plass en tradisjonell mentaltest kan få i den samlede vurderingen. Dette skyldes at retten som regel er mer opptatt av risiko enn av personlighet.
En mentaltest kan gi informasjon om hvordan en hund reagerer i en bestemt situasjon på et bestemt tidspunkt. Den kan være et nyttig supplement, men den kan sjelden gi svar på de spørsmålene retten faktisk må ta stilling til.
Retten trenger å forstå hvorfor hendelsen oppsto, hvor alvorlig den var, hvor stor risikoen er for gjentakelse og om risikoen kan håndteres på en forsvarlig måte. Dette krever en bredere vurdering enn det en enkelt test kan gi.
Avslutning
Når en hundesak kommer for politiet eller domstolene, handler vurderingen i stor grad om framtiden. Hva som faktisk skjedde er viktig, men spørsmålet som til slutt må besvares er om risikoen framover er akseptabel, og om nødvendige tiltak kan beskytte mennesker og dyr.
Derfor er ikke det avgjørende spørsmålet om hunden er aggressiv.
Det avgjørende spørsmålet er hvilken risiko som foreligger, hvorfor den foreligger og hvordan den kan håndteres.
Og det er nettopp disse spørsmålene en sakkyndig vurdering bør bidra til å besvare.