Hundene er klare for høsttreninga. Men er kroppen det?

Gjennom sommeren har de fleste trekkhunder hatt en roligere periode, med lufting og mindre strukturert trening enn resten av året. Mange steder har også sommervarmen satt naturlige begrensninger på aktivitetsnivået.

Nå er august her. Temperaturen synker, morgenene blir kjøligere og høstens trening er i gang. For mange hundekjørere er dette årets beste tid. Hundene er ivrige, forventningene er store og motivasjonen er på topp.

De fleste erfarne hundekjørere vet at det lønner seg å starte rolig. Men hva er det egentlig som skjer i hundekroppen som gjør at dette er så viktig?

De fleste vet at kilometerne bør bygges gradvis, men mange tenker kanskje mindre over hva som faktisk skjer i hundekroppen de første ukene av treningssesongen. For etter bare noen få turer kan hundene se ut som om de er i strålende form. De trekker bedre, virker sterkere og restituerer raskere. Likevel er det mye av kroppens oppbyggingsarbeid som så vidt har begynt.

Hva er det egentlig som skjer når trekkhunden går fra sommerpause til høsttrening, og hvorfor lønner det seg å være tålmodig selv når hundene virker klare for mer?

Kommer raskt i form etter to til fire turer

Etter to til fire treningsturer kan hundene plutselig se ut som om de har kommet i fantastisk form. De trekker bedre, virker mindre slitne, restituerer raskere og oppfører seg mer som "vinterhunder". Men det er lite sannsynlig at den egentlige fysiologiske formen har økt så mye på så kort tid.

Det som skjer er sannsynligvis en kombinasjon av flere faktorer.

1.      Nervesystemet våkner til liv

Når hundene har hatt en roligere sommer, er det ikke bare muskler og kondisjon som har vært mindre brukt. Også nervesystemet har hatt en pause fra de spesifikke arbeidsoppgavene som trekking innebærer.

Etter noen få turer blir bevegelsesmønsteret mer effektivt. Hundene finner igjen rytmen, trekker mer koordinert og bruker mindre energi på unødvendige bevegelser. Det samme fenomenet ser vi hos mennesker som begynner å løpe igjen etter en pause. De første turene føles tunge, men forbedringen kommer ofte raskere enn det som kan forklares av reell kondisjonsøkning alene.

2.      Energisystemene "skrus på"

Selv om store fysiologiske tilpasninger tar uker og måneder, kan enkelte endringer skje raskt.

Enzymer som er involvert i energistoffskiftet responderer relativt raskt på trening. Kroppen blir mer effektiv til å mobilisere energi under arbeid, og hundene opplever derfor ofte at de kommer lettere gjennom de neste turene enn den første. Dette er en tidlig treningseffekt som kommer lenge før de mer langsiktige tilpasningene som økt kapillærtetthet (flere små blodårer) og flere mitokondrier (cellenes mange små kraftstasjoner) er fullt utviklet.

3.      Arbeidsgleden kommer tilbake

Dette er vanskeligere å dokumentere enn fysiologiske endringer, men mange hundekjørere opplever at hundenes forventning og løpslyst øker når treningsrutinene kommer tilbake.

Trekkhunder lærer raskt å koble bestemte situasjoner og signaler til det som kommer etterpå. Når treningssesongen starter, møter de igjen rutinene de gjennom tidligere erfaringer har lært å assosiere med løping og arbeid.

Alle forberedelsene før en drar på en treningstur kan derfor skape både forventning og økt motivasjon lenge før den fysiske formen har rukket å endre seg nevneverdig.

Studier på trekkhunder har vist at både aktivitet og atferd endrer seg gjennom en treningsperiode, noe som antyder at trening påvirker mer enn bare den fysiske kapasiteten.

4.      Sommerformen er ikke så dårlig som vi tror

Mange hundekjørere snakker om at hundene er "ute av form" etter sommeren. I realiteten har de fleste voksne trekkhunder beholdt mye av den grunnleggende kapasiteten fra foregående sesong.

Det som forsvinner raskest er ofte den spesifikke treningen og den arbeidsrelaterte effektiviteten. Selv om både kondisjon og arbeidsspesifikk kapasitet reduseres gjennom en treningspause, beholder de fleste voksne trekkhunder mye av grunnlaget som ble bygget opp gjennom vintersesongen.  Derfor kan hundene hente tilbake mye av den gamle formen ganske raskt når treningen starter igjen.

Men dette er også en felle

Det er nettopp her mange hundekjørere kan bli lurt.

Når hundene etter tre-fire turer ser ut som om de er i toppform, er det lett å tro at resten av kroppen har tilpasset seg like raskt. Det har den sannsynligvis ikke.

Den raske forbedringen skyldes i stor grad nevromuskulære tilpasninger, økt arbeidseffektivitet og reaktivering av tidligere opparbeidet kapasitet. De langsomme tilpasningene i sener, leddbånd, brusk og annet bindevev krever fortsatt mange uker med gradvis belastning. Også de aerobe energisystemene fortsetter å utvikle seg gjennom hele grunntreningsperioden.

Denne raske framgangen er reell, men den gjenspeiler ikke nødvendigvis hvor godt resten av kroppen har tilpasset seg treningsbelastningen.

Høstens mål er ikke å teste formen

Når den første treningsturen kjøres, er det lett å bli imponert over hundenes arbeidslyst. Mange hunder trekker med stor entusiasme allerede fra første dag. Men høstens første økter handler ikke om å teste hvor god form hundene er i. De handler om å legge grunnlaget for formen som skal komme senere.

Fysisk trening virker fordi kroppen tilpasser seg belastning. Hjertet, blodårene, muskulaturen og energisystemene påvirkes gradvis av arbeidet hunden utfører. Denne prosessen skjer over tid og krever en balanse mellom belastning og restitusjon. Målet med de første ukene er derfor å stimulere disse tilpasningene uten å overstige kroppens evne til å reparere og bygge seg opp igjen. Dette er et grunnleggende prinsipp innen trening av både mennesker og hunder.

Muskler, sener og ledd tilpasser seg i ulikt tempo

Når hundene kommer tilbake i trening, skjer det en rekke fysiologiske endringer. Muskulaturen responderer forholdsvis raskt på økt aktivitet. Hundene kan derfor virke sterke og arbeidsvillige allerede etter få uker. Problemet er at andre strukturer tilpasser seg betydelig langsommere.

Sener, leddbånd, leddkapsler og annet bindevev trenger lengre tid for å bli sterkere. Selv om hunden virker sprek og ivrig, kan støtteapparatet fortsatt være i en tidlig oppbyggingsfase. Dersom treningsmengden økes for raskt, risikerer man at belastningen blir større enn vevets kapasitet til å tåle den. Dette er en viktig årsak til mange belastningsrelaterte skader hos arbeidende og sportsaktive hunder.

For hundekjørere betyr dette at man ofte trener for hundens kapasitet om seks til åtte uker, ikke for kapasiteten den viser akkurat i dag.

Du trener egentlig mitokondrier

Høstens rolige kilometer er langt mer enn transportetapper. De er signaler som forteller muskelcellene at de må bygge flere mitokondrier (kraftstasjoner) og forbedre evnen til å produsere aerobisk energi.

En utholdende trekkhund kjennetegnes ikke først og fremst av store muskler. Det viktigste skjer inne i muskelcellene.

Gjennom lange perioder med moderat arbeid øker antallet mitokondrier, cellenes "kraftverk". Samtidig forbedres blodforsyningen til muskulaturen gjennom utvikling av flere små blodårer. Kroppen blir mer effektiv til å transportere oksygen og til å forbrenne fett som energikilde. Disse tilpasningene er avgjørende for hunder som skal arbeide i timevis eller tilbakelegge lange distanser gjennom vinteren.

Dette forklarer hvorfor mange av de beste spannene bruker store deler av høsten på relativt rolige turer. Målet er ikke å skape maksimal belastning, men å stimulere de fysiologiske prosessene som bygger utholdenhet.

Motivasjon er ikke det samme som kapasitet

Når temperaturen endelig blir lav nok til å trene, møtes hundekjøreren ofte av et kor av bjeffing og hyling. Hundene virker klare for hva som helst. Men arbeidslyst og fysisk kapasitet er to forskjellige ting.

En hund kan være ekstremt motivert og samtidig være dårlig forberedt på den belastningen den utsettes for. Trekkhunder er dessuten kjent for å fortsette arbeidet selv når de begynner å bli slitne. De gir sjelden objektive tilbakemeldinger om hvor grensene går.

Dette kan gjøre det vanskelig å vurdere hvor godt forberedt hunden faktisk er. En ivrig hund som trekker hardt og holder høyt tempo kan gi inntrykk av å være i bedre form enn den egentlig er. Men motivasjonen forteller først og fremst noe om hvor gjerne hunden vil jobbe, ikke nødvendigvis hvor godt sener, muskler, energisystemer og ledd har tilpasset seg belastningen.

Nettopp derfor er det hundekjørerens ansvar å styre progresjonen. Hundene kjenner ikke treningsplanen. De reagerer på øyeblikket. Det er hundekjøreren som må sørge for at entusiasmen ikke får løpe foran kroppens evne til å følge etter.

Restitusjon er en del av treningen

Under trening brytes vev ned og energilagre tømmes. Tilpasningene skjer i timene og dagene etterpå når kroppen reparerer og bygger seg opp igjen. Derfor er hvile ikke fravær av trening. Hvile er en del av treningen.

Det er lett å tenke at framgangen skapes av kilometerne på treningsturene. I virkeligheten skapes den like mye mellom turene. Det er da kroppen bygger sterkere muskler, tilpasser støtteapparatet til belastningen og utvikler den utholdenheten som skal bære hundene gjennom vinteren.

En vellykket treningssesong handler derfor ikke bare om å finne riktig belastning, men også om å gi hundene nok tid til å hente seg inn etter arbeidet.

Den største utfordringen er ofte hundekjøreren

Mange skader skyldes ikke at hundene er for ivrige, men at hundekjøreren er det.

Etter en lang sommer er det lett å tenke at «én tur til», «fem kilometer ekstra» eller «litt høyere tempo» ikke spiller noen rolle. Ofte gjør det kanskje heller ikke det. Utfordringen oppstår når slike små økninger gjentas uke etter uke uten at man vurderer hvordan hundene faktisk responderer på treningen.

Den beste treningsplanen er sjelden den mest aggressive. Den beste treningsplanen er den som gir hundene mulighet til å møte januar friske, sterke og motiverte.

Tålmodighet gir resultater

Mange av de viktigste fysiologiske tilpasningene hos trekkhunder skjer sakte. De kan ikke forseres gjennom ekstra lange treningsturer i september. Tvert imot er det ofte de hundekjørerne som klarer å holde litt igjen i starten som får størst glede av arbeidet senere på vinteren.

Hver økt bygger litt mer kapasitet, litt sterkere sener, litt bedre utholdenhet og litt større robusthet. Sett isolert kan en enkelt treningstur virke beskjeden. Men summen av mange rolige turer gjennom høsten er det som skaper et spann som fortsatt er sterkt når vinterens lengste turer og største utfordringer kommer.

En nyttig huskeregel er at hundenes entusiasme nesten alltid utvikler seg raskere enn støtteapparatet. Når du vurderer progresjonen i treningen, bør du derfor ta hensyn til hva sener, leddbånd og ledd tåler, ikke bare hva hundene ser ut til å ha lyst til.

Hver rolig høsttur er en investering. Ikke bare i kilometer og kondisjon, men i sterkere sener, mer robuste muskler og et spann som tåler belastningen når vinteren kommer. Det er derfor de beste hundekjørerne sjelden har hastverk om høsten. De trener ikke for neste tur. De trener for hele sesongen.

For i trekkhundsport er det sjelden den første treningsturen som avgjør sesongen. Det er alt arbeidet som kommer etterpå.

Referanser

Brunke, M. W., Levine, D., Marcellin-Little, D. J., Oliver, K. E., Barnhard, J. A., & Tringali, A. A. (2023). Musculoskeletal Problems in Sporting Dogs. Advances in Small Animal Care, 4, 53-60.

Marcellin-Little, D. J., & Levine, D. (2005). Rehabilitation and Conditioning of Sporting Dogs. Veterinary Clinics of North America: Small Animal Practice, 35(6), 1427-1439.

Robinson, E., Thornton, E., Templeman, J. R., Croney, C. C., Niel, L., & Shoveller, A. K. (2021). Changes in Behaviour and Voluntary Physical Activity Exhibited by Sled Dogs throughout Incremental Exercise Conditioning and Intermittent Rest Days. Animals, 11(1), 118.

Robinson, E., Templeman, J. R., Thornton, E., Croney, C. C., Niel, L., & Shoveller, A. K. (2020). Investigating the Effects of Incremental Conditioning and Supplemental Dietary Tryptophan on the Voluntary Activity and Behaviour of Mid-Distance Training Sled Dogs. PLoS ONE, 15(8), e0232643.

Zink, C., & Carr, B. J. (2018). Conditioning and Retraining the Canine Athlete. I Canine Sports Medicine and Rehabilitation (2. utg.). Wiley-Blackwell.