Antropomorfisme: Den gyldne middelvei

I artikkelen Fra kontroll til relasjon diskuterte jeg hvordan synet på hunder og hundetrening har endret seg gjennom de siste hundre årene. Utviklingen har i stor grad gått fra fokus på kontroll, lydighet og dominans til økt oppmerksomhet på relasjoner, emosjoner og dyrevelferd. Samtidig har forskere og hundetrenere fått stadig større interesse for hvordan hunder faktisk opplever verden.

Denne utviklingen reiser et interessant spørsmål: Hvor mye skal vi egentlig prøve å forstå hunden gjennom våre egne erfaringer og følelser?

I hundeverdenen har antropomorfisme lenge vært et omstridt tema. Mange har advart mot å menneskeliggjøre hunder, mens andre har argumentert for at nettopp evnen til å forestille seg hvordan hunden opplever verden er grunnlaget for god omsorg og god dyrevelferd.

De siste tiårene har forskning på dyrevelferd, etologi og dyrekognisjon bidratt til et mer nyansert syn. En viss grad av antropomorfisme ser ut til å være både naturlig og nødvendig dersom vi skal forstå hunders emosjoner og ivareta deres velferd. Samtidig kan både for lite og for mye antropomorfisme få negative konsekvenser.

Paradoksalt nok viser historien også at noen av de miljøene som sterkest advarte mot antropomorfisme, ofte brukte sine egne former for menneskeliggjøring når de forklarte hunders atferd. Dermed handler debatten kanskje ikke om antropomorfisme versus ikke-antropomorfisme, men om hvilke menneskelige egenskaper vi velger å projisere over på hunden.

Spørsmålet er derfor ikke om antropomorfisme er riktig eller galt. Spørsmålet er hvordan den brukes, og hvilken betydning den har for hundens velferd.

Hva er antropomorfisme?

Antropomorfisme innebærer at mennesker tillegger dyr menneskelige egenskaper, følelser, tanker eller motiver (Serpell, 2003). Begrepet brukes ofte når vi forsøker å forstå hva et dyr opplever, ønsker eller føler.

I hundeverdenen møter vi antropomorfisme hver eneste dag. Vi sier at hunden er glad når den ser oss, skuffet når den ikke får være med, sjalu når vi gir oppmerksomhet til en annen hund, eller stolt når den mestrer en oppgave. Slike tolkninger skjer ofte uten at vi tenker over det.

Tradisjonelt har antropomorfisme hatt et dårlig rykte i deler av dyreadferdsforskningen. Kritikken har vært at mennesker lett projiserer egne opplevelser over på dyr og dermed risikerer å misforstå dem. En hund som ser «skyldig» ut, er for eksempel ikke nødvendigvis skyldbevisst i menneskelig forstand (Horowitz, 2009). En hund som knurrer over matskålen, forsøker ikke nødvendigvis å utfordre eierens autoritet. Når vi ukritisk tolker hundens atferd gjennom menneskelige erfaringer, kan vi trekke feil konklusjoner.

Likevel er det vanskelig å forestille seg hvordan vi skulle kunne forstå dyr helt uten antropomorfisme. Når vi observerer en hund som skjelver av frykt under et tordenvær, er det naturlig å anta at opplevelsen er ubehagelig. Når en hund logrer ivrig og oppsøker sosial kontakt, er det naturlig å anta at situasjonen oppleves positivt. I praksis bruker vi vår egen erfaring som følende vesener som et utgangspunkt for å forstå hva hunden kan oppleve.

Slik sett er antropomorfisme ikke bare en vitenskapelig utfordring. Det er også en naturlig del av menneskets måte å forstå andre levende individer på. Vi gjør det ikke bare overfor dyr, men også overfor andre mennesker. Vi kan aldri oppleve verden direkte gjennom andres sanser. Vi må tolke signaler og forsøke å forestille oss hvordan situasjonen oppleves for den andre.

Spørsmålet er derfor ikke om vi skal bruke antropomorfisme eller ikke. Spørsmålet er hvordan vi kan bruke den på en måte som hjelper oss til å forstå hunden bedre, uten å glemme at hunden ikke er et menneske.

Denne balansen står sentralt i moderne dyrevelferdstenkning. For å kunne forbedre hunders liv må vi forsøke å forstå hvordan de opplever verden. Samtidig må vi hele tiden korrigere våre antakelser gjennom kunnskap om hundens biologi, atferd og evolusjonære historie. Det er nettopp i spennet mellom innlevelse og vitenskap at den moderne diskusjonen om antropomorfisme utspiller seg.

Hvorfor antropomorfisme er naturlig

Før vi diskuterer om antropomorfisme er bra eller dårlig, er det verdt å spørre hvorfor mennesker er så tilbøyelige til å menneskeliggjøre dyr i utgangspunktet.

Mange ganger omtales antropomorfisme som en feilslutning eller en misforståelse. Men dersom fenomenet er så vanlig på tvers av kulturer og gjennom historien, er det kanskje mer naturlig å spørre hvorfor menneskehjernen er utviklet slik.

Mennesker er sosiale dyr. For å kunne leve sammen med andre må vi hele tiden tolke andres følelser, intensjoner og handlinger. Vi prøver å forstå hva andre tenker, hva de føler og hvorfor de gjør som de gjør. Denne evnen er avgjørende for samarbeid, omsorg og sosial fungering.

Når vi møter dyr, bruker vi ofte den samme mekanismen. Vi forsøker å forstå hva de opplever ved å sammenligne med egne erfaringer. Når en hund kryper sammen under et tordenvær, er det naturlig å tenke at den er redd. Når en hund logrer ivrig ved gjensyn med eieren, er det naturlig å tenke at den opplever noe positivt.

Fra et evolusjonært perspektiv kan dette være en fordel. Det er ofte bedre å oppdage følelser som faktisk er der enn å overse dem. En omsorgsperson som legger merke til frykt, smerte eller ubehag hos et annet individ, vil ofte kunne respondere raskere og mer hensiktsmessig enn en som ignorerer slike signaler.

Menneskers tilbøyelighet til å antropomorfisere forsterkes ytterligere av det forskere kaller baby schema eller kindchenschema, et begrep som opprinnelig ble introdusert av Lorenz, men som fortsatt diskuteres og undersøkes i moderne forskning (Kawaguchi & Waller, 2024).

Mange hunder har nettopp slike trekk. Gjennom domestiseringen har hunder utviklet både utseendemessige og atferdsmessige egenskaper som gjør dem særlig gode til å kommunisere med mennesker. Vi reagerer derfor ofte på hunder på samme måte som vi reagerer på spedbarn: med oppmerksomhet, omsorg og et ønske om å beskytte dem.

Dette er nært knyttet til det James Serpell kalte den «søte responsen» (the cute response). Serpell argumenterte for at antropomorfisme ikke bare er en kognitiv feil, men også en viktig del av mekanismen som gjør at mennesker utvikler sterke sosiale bånd til dyr (Serpell, 2003).

Fra et dyrevelferdsperspektiv er dette et viktig poeng. Dersom mennesker ikke oppfattet hunder som individer med følelser og behov, er det ikke sikkert vi ville vært like opptatt av deres livskvalitet. Vår evne til å føle med hunden er sannsynligvis en av grunnene til at vi bryr oss om frykt, smerte, stress, glede og trivsel hos dyr.

Antropomorfisme er derfor ikke bare noe vi gjør. Det er også noe som hjelper oss å knytte følelsesmessige bånd til andre levende vesener. Spørsmålet er ikke om denne tilbøyeligheten eksisterer, men hvordan vi kan bruke den på en måte som fremmer god dyrevelferd.

Når antropomorfisme forbedrer dyrevelferden

Mange diskusjoner om antropomorfisme tar utgangspunkt i risikoen for misforståelser. Det er viktig, men kan også overskygge et annet spørsmål: Hvordan ville dyrevelferd sett ut dersom vi aldri forsøkte å forestille oss hva dyr opplever?

Moderne dyrevelferd bygger i stor grad på antakelsen om at dyr har subjektive opplevelser (Bekoff, 2007). Når vi mener at frykt er et velferdsproblem, skyldes det ikke bare at hunden viser en bestemt atferd. Det skyldes at vi antar at frykt oppleves som ubehagelig. Når vi ønsker å fremme lek, trygghet og positive sosiale relasjoner, skyldes det at vi antar at disse opplevelsene har verdi for hunden.

På et grunnleggende nivå er dette en form for antropomorfisme. Vi bruker vår egen erfaring som følende vesener til å tolke hva andre individer kan oppleve.

Det betyr ikke at hunder opplever verden på samme måte som mennesker. Men det betyr at vi anerkjenner at deres opplevelser har betydning.

Dette perspektivet har hatt stor innflytelse på utviklingen av moderne dyrevelferd. Tidligere var mye av oppmerksomheten rettet mot å redusere lidelse og sykdom. I dag diskuteres også positive emosjoner, mestring, livskvalitet og muligheten til å leve et godt liv (Bekoff, 2007). Denne utviklingen ville vært vanskelig å forestille seg dersom vi konsekvent avviste forsøk på å forstå hvordan dyr opplever verden.

En moderat og kritisk antropomorfisme kan derfor fungere som et viktig verktøy for bedre dyrevelferd. Den hjelper oss til å:

• gjenkjenne frykt, stress og utrygghet

• ta angst- og separasjonsproblemer på alvor

• forstå betydningen av sosial kontakt og relasjoner

• anerkjenne behovet for lek, utforskning og mestring

• utvikle trenings- og håndteringsmetoder som tar hensyn til hundens emosjonelle tilstand

Antropomorfisme kan også påvirke hvordan vi vurderer etiske spørsmål. Dersom vi forestiller oss at hunden opplever smerte, frykt eller frustrasjon på en måte som betyr noe for den, blir det vanskeligere å betrakte slike opplevelser som irrelevante. Evnen til å føle med hunden kan derfor være en viktig drivkraft for å forbedre hunders levekår.

Interessant nok tyder forskning også på at antropomorfisme kan styrke relasjonen mellom mennesker og dyr. En studie av hunde- og katteeiere fant at personer som i større grad tilskrev kjæledyrene sine mentale egenskaper, også oftere oppfattet dem som sosiale partnere og en kilde til sosial støtte (Bouma et al., 2023). Dette betyr ikke at all antropomorfisme er positiv, men det illustrerer at menneskers tendens til å se dyr som individer med tanker og følelser kan bidra til sterke relasjoner og økt omsorg.

Forskning tyder på at antropomorfisme, empati og emosjonell tilknytning er viktige mekanismer i menneskers forhold til dyr. Når disse mekanismene fungerer godt, kan de styrke omsorgen for dyr, øke bekymringen for deres velferd og bidra til mer positive menneske-dyr-relasjoner (Prato-Previde et al., 2022). Samtidig kan de gjøre det lettere å oppfatte dyr som individer med egne behov og opplevelser.

Fra et dyrevelferdsperspektiv er kanskje den viktigste innsikten at empati ofte starter med forestillingsevne. Før vi kan spørre hvordan vi kan forbedre hundens liv, må vi først være villige til å stille spørsmålet: Hvordan opplever hunden dette?

Det er nettopp dette spørsmålet som gjør at antropomorfisme, i moderat og kritisk form, ikke bare er en utfordring for dyrevelferden. Den kan også være en av dens viktigste forutsetninger.

For lite antropomorfisme kan skade velferden

Hvis den ene ytterligheten er å gjøre hunden til et menneske, er den andre å betrakte hunden som en biologisk maskin.

Historisk har deler av dyreadferdsforskningen vært preget av stor skepsis til å snakke om følelser hos dyr. Fokus lå på atferd som kunne observeres og måles, mens mentale opplevelser ofte ble betraktet som spekulasjoner. Hunder kunne studeres gjennom det de gjorde, men ikke nødvendigvis gjennom det de opplevde.

Problemet oppstår når hundens emosjoner blir usynlige.

En hund som viser tegn på frykt kan beskrives som ulydig. En hund som er overveldet av stress kan beskrives som sta. En hund som lider av separasjonsproblemer kan beskrives som bortskjemt eller krevende. Når følelsene bak atferden ikke blir tillagt betydning, risikerer man å behandle symptomet uten å forstå årsaken.

Problemet oppstår når ønsket om å være objektiv går så langt at dyrenes emosjonelle opplevelser blir ignorert. Frykt, smerte og frustrasjon er ikke bare biologiske responser. De er også opplevelser som har betydning for individet (Bekoff, 2007).

Fra et dyrevelferdsperspektiv kan dette få alvorlige konsekvenser. Dersom vi ikke anerkjenner at hunder kan oppleve frykt, smerte, frustrasjon eller hjelpeløshet som subjektivt ubehagelige tilstander, blir det også lettere å forsvare metoder som påfører nettopp slike opplevelser.

Mye av debatten om fysisk avstraffelse og andre aversive treningsmetoder handler i bunn og grunn om dette spørsmålet: Hvor stor betydning skal hundens opplevelse tillegges?

En hundetrener som først og fremst vurderer om en metode endrer atferd, kan være villig til å akseptere frykt eller stress som en kostnad ved treningen. En hundetrener som også er opptatt av hundens emosjonelle opplevelse, vil derimot spørre om målet kan nås uten å påføre hunden negative opplevelser.

Det er neppe tilfeldig at økt interesse for hunders emosjoner har gått hånd i hånd med økende kritikk av fysisk straff, harde korrigeringer og andre metoder som bygger på frykt eller ubehag. Etter hvert som forskning har dokumentert betydningen av emosjoner for læring, atferd og velferd, har spørsmålet endret seg fra «Fungerer metoden?» til også å omfatte «Hvordan opplever hunden metoden?»

Flere forskere har pekt på at mangel på empati, lav tendens til å tillegge dyr mentale egenskaper og liten interesse for hvordan dyr opplever verden, henger sammen med redusert bekymring for dyrevelferd og større aksept for dyremishandling og utnyttelse av dyr (Prato-Previde et al., 2022). Dersom vi konsekvent unngår å spørre hva hunden kan føle eller oppleve, risikerer vi å overse sentrale velferdsutfordringer.

En viss grad av antropomorfisme kan derfor fungere som et viktig korrektiv. Ved å forestille oss hvordan situasjonen oppleves for hunden, blir det lettere å oppdage lidelse, anerkjenne emosjonelle behov og ta hundens velferd på alvor.

For lite antropomorfisme kan med andre ord gjøre oss blinde for noe av det som betyr mest for hunden: hvordan den faktisk har det. 

For mye antropomorfisme kan også skade velferden

Dersom den ene ytterligheten er å overse hundens følelsesliv, er den andre å tolke hundens behov gjennom et rent menneskelig perspektiv.

Overdreven antropomorfisme oppstår når vi ikke bare anerkjenner at hunden har følelser, men også antar at den tenker, opplever og trenger de samme tingene som mennesker. Resultatet kan bli at vi tar utgangspunkt i våre egne behov og preferanser når vi vurderer hva som er best for hunden. Det gjøres som regel i beste mening, men gode intensjoner er ikke alltid det samme som god dyrevelferd.

En omfattende oversiktsartikkel publisert i 2021 konkluderte med at enkelte former for antropomorfisme kan bidra til både fysiske og psykiske velferdsutfordringer hos selskapsdyr (Mota-Rojas et al., 2021). Forfatterne peker blant annet på fedme som følge av menneskemat, redusert fysisk aktivitet, overdreven beskyttelse, bruk av klær som kan påvirke termoreguleringen, samt emosjonelle problemer knyttet til uhensiktsmessige menneske-dyr-relasjoner.

Kjerneproblemet er at omsorg og velferd ikke nødvendigvis er det samme.

Mange mennesker uttrykker kjærlighet gjennom mat. Vi inviterer til middag, baker kaker til hverandre og feirer med god mat. Det er derfor lett å overføre den samme tankegangen til hunden. Problemet er at hundens fysiologiske behov ikke nødvendigvis samsvarer med våre følelsesmessige behov. En ekstra godbit kan være et uttrykk for omsorg. Hundre ekstra godbiter kan føre til overvekt, redusert bevegelighet, leddproblemer og sykdom.

Det samme ser vi i hverdagslivet til mange familiehunder. Av kjærlighet ønsker eieren å være sammen med hunden hele tiden. Hunden får sjelden være alene, skjermes mot utfordringer og tas ut av situasjoner som oppleves ubehagelige. Fra menneskets perspektiv kan dette fremstå som omsorg. Fra hundens perspektiv kan konsekvensen bli redusert mestringsevne, dårligere selvstendighet og i enkelte tilfeller utvikling av separasjonsrelaterte problemer.

Overdreven antropomorfisme kan også føre til at hunden gradvis fratas muligheten til å være hund.

Sterk emosjonell tilknytning til dyr er ikke nødvendigvis det samme som god dyrevelferd. Prato-Previde og kolleger (2022) understreker at empati, tilknytning og antropomorfisme kan bidra til gode relasjoner, men at de også kan virke på en dysfunksjonell måte dersom de overskygger dyrets faktiske behov. Mennesker kan være svært glade i dyrene sine og samtidig ta valg som begrenser dyrenes velferd.

Mennesker har ofte en tendens til å verdsette ro, orden og kontroll. Hunder har derimot utviklet seg for å utforske omgivelsene gjennom lukt, bevege seg over store områder, løse problemer, tygge, grave, undersøke og samhandle med andre hunder. Når hundens liv organiseres mer rundt menneskelige preferanser enn hundens arts-spesifikke behov, kan viktige kilder til livskvalitet forsvinne.

Paradoksalt nok kan en hund være omgitt av kjærlighet og samtidig mangle muligheter til å utøve naturlig atferd.

Når søthet blir viktigere enn helse

Konsekvensene av antropomorfisme stopper ikke ved den enkelte hundeeier. De kan også påvirke hvordan vi avler fram framtidens hunder.

Mennesker reagerer sterkt på trekk som ligner dem vi finner hos spedbarn: store øyne, rund panne og korte ansiktspartier. Forskere omtaler dette som baby schema eller kindchenschema. Slike trekk utløser omsorgsrespons og gjør individet mer attraktivt for mennesker.

Prato-Previde og kolleger (2022) beskriver hvordan menneskers empati og omsorgsrespons ofte påvirkes av trekk som oppfattes som søte, barnlige eller menneskelignende. Dette kan bidra til sterk emosjonell tilknytning, men også til at utseendemessige egenskaper tillegges større vekt enn dyrets faktiske helse og funksjon.

En studie publisert i Animal Welfare viste at kortsnutede hunderaser har flere av disse trekkene enn mange andre raser. Forskerne argumenterer for at dette kan være en viktig forklaring på rasenes popularitet.

Problemet er at det som appellerer til menneskers omsorgsinstinkter ikke nødvendigvis fremmer hundens helse.

Kortsnutede hunder er overrepresentert når det gjelder pustevansker, varmeintoleranse og andre helseutfordringer knyttet til kroppsbygningen (Paul et al., 2023). Dermed oppstår et paradoks: De samme trekkene som får oss til å ønske å ta vare på hunden, kan samtidig bidra til at vi avler fram hunder med redusert livskvalitet.

Dette er kanskje det tydeligste eksempelet på hvordan antropomorfisme kan snu fra å være en drivkraft for omsorg til å bli en utfordring for dyrevelferden.

Kjærlighet er ikke alltid nok

Det betyr ikke at sterke følelsesmessige bånd mellom mennesker og hunder er et problem. Tvert imot er slike relasjoner ofte en viktig kilde til trivsel for både mennesker og hunder.

Utfordringen oppstår når vi lar våre egne behov, følelser og forestillinger overskygge hundens biologiske og atferdsmessige behov.

En hund trenger ikke først og fremst å bli behandlet som et menneske. Den trenger å bli forstått som en hund.

For mye antropomorfisme kan derfor være like problematisk som for lite. Når vi tolker hundens verden utelukkende gjennom menneskelige briller, risikerer vi å miste av syne det som burde være utgangspunktet for all dyrevelferd: hvordan livet faktisk oppleves for hunden.

Hvordan havnet vi egentlig i en situasjon hvor det å snakke om hunders følelser ble kontroversielt? For å forstå dagens debatt om antropomorfisme må vi se nærmere på hvordan hundefaget historisk har forklart hunders atferd.

Fra dominans til emosjoner: Et historisk paradoks

Antropomorfisme har lenge vært et omstridt tema i hundeverdenen. I flere tiår har hundeeiere blitt advart mot å menneskeliggjøre hunder, tillegge dem menneskelige følelser eller tolke atferden deres gjennom et menneskelig perspektiv. Denne kritikken hadde et viktig poeng. Hunder er ikke mennesker, og mange misforståelser oppstår når vi forventer at de skal forstå skyld, rettferdighet eller moralsk ansvar slik mennesker gjør.

Likevel skjuler det seg et interessant paradoks i denne historien.

Samtidig som mange innenfor dominans- og lederskapstradisjonen advarte mot antropomorfisme, bygget flere av forklaringene de selv brukte på forestillinger som i stor grad var hentet fra menneskelige maktforhold. Hunden ble ofte beskrevet som om den forsøkte å ta kontroll over familien, utfordre lederen, teste grenser, klatre i rang eller oppnå status.

Ironisk nok var mye av kritikken mot antropomorfisme rettet mot eiere som så hunden som et barn eller et familiemedlem. Samtidig bygget flere av dominansforklaringene på forestillinger om makt, status, manipulering og kontroll som i stor grad er hentet fra menneskelige sosiale systemer. Hunden ble ikke gjort til et barn, men den ble i mange tilfeller gjort til en maktpolitiker.

Forskjellen lå derfor kanskje ikke i graden av antropomorfisme, men i hvilken type menneskelige egenskaper man valgte å projisere over på hunden.

Slike forklaringer er ikke nødvendigvis mindre antropomorfiske enn å beskrive hunden som redd, frustrert eller usikker. Begge tilnærmingene innebærer forsøk på å tolke hundens mentale tilstand. Forskjellen er hvilke menneskelige egenskaper som projiseres over på hunden.

Når en hund knurrer over matskålen, kan én forklaring være at den forsøker å dominere eieren. En annen kan være at den opplever usikkerhet knyttet til en verdifull ressurs. I begge tilfeller forsøker vi å forstå hva som foregår i hundens hode. Den første forklaringen vektlegger makt og kontroll. Den andre vektlegger emosjoner.

Kanskje handlet derfor debatten aldri om antropomorfisme versus ikke-antropomorfisme. Kanskje handlet den om hvilke menneskelige egenskaper vi valgte å tillegge hunden.

Denne utviklingen speiler også en større endring i dyrevitenskapen. Gjennom store deler av 1900-tallet var forskere tilbakeholdne med å diskutere følelser hos dyr. Atferd som kunne observeres og måles ble prioritert, mens emosjoner ofte ble betraktet som spekulative. Etter hvert som forskning på dyrekognisjon, emosjoner og dyrevelferd utviklet seg, ble det imidlertid stadig vanskeligere å ignorere spørsmålet om hva dyr faktisk opplever (Bekoff, 2007).

Gradvis ble begreper som frykt, frustrasjon, forventning, optimisme, sosial tilknytning og livskvalitet en naturlig del av det vitenskapelige språket. Emosjoner gikk fra å være et tema mange helst unngikk til å bli et sentralt forskningsområde (Bekoff, 2007).

På mange måter kan utviklingen i hundefaget beskrives som en bevegelse gjennom tre faser. Først kom den naive antropomorfismen, der hunden ofte ble forstått som et lite menneske. Deretter fulgte en periode der man forsøkte å forklare hunders atferd uten å snakke om følelser og mentale opplevelser. I dag ser vi en tilnærming der hunders emosjoner anerkjennes, men der de samtidig forsøkes forstått i lys av forskning, biologi og artsspesifikke behov.

Dermed handler ikke den moderne tilnærmingen om å vende tilbake til ukritisk menneskeliggjøring. Snarere handler den om å finne en bedre balanse mellom innlevelse og vitenskap.

Dette har også ført til et viktig perspektivskifte innen hundetrening. Tidligere var spørsmålet ofte: Hvordan får vi hunden til å gjøre det vi ønsker? I dag spør stadig flere: Hvordan opplever hunden situasjonen, og hvordan påvirker denne opplevelsen atferden?

Overgangen fra dominans og kontroll til relasjon, emosjoner og dyrevelferd handler derfor om mer enn nye treningsmetoder. Den handler om et grunnleggende skifte i hvordan vi ser hunden. Fra et individ som først og fremst skal kontrolleres, til et individ hvis opplevelser har betydning i seg selv.

Kanskje er dette den viktigste lærdommen av de siste tiårenes forskning. Målet er ikke å gjøre hunden mer menneskelig. Målet er å ta hundens følelsesliv på alvor. Ikke fordi hunden er et menneske, men fordi den er en hund.

Den gyldne middelvei

Kanskje er den viktigste lærdommen at god dyrevelferd krever at vi forsøker å se verden fra hundens perspektiv, uten å glemme at hunden ikke er et menneske.

Moderne dyrevelferd handler derfor ikke om å velge mellom antropomorfisme og objektivitet. Det handler om å kombinere empati med kunnskap.

• Vi trenger nok antropomorfisme til å stille spørsmålet: Hvordan opplever hunden dette?

• Men vi trenger også nok biologisk og etologisk kunnskap til å unngå svaret: Akkurat slik jeg ville opplevd det.

Denne tilnærmingen innebærer å bruke empati som et utgangspunkt for å forstå hunden, samtidig som tolkningene korrigeres gjennom forskning og kunnskap om hundens biologi, evolusjon og atferd.

Målet er verken å gjøre hunden til et menneske eller å redusere den til en biologisk maskin. Målet er å forstå hunden som et følende individ med arts-spesifikke behov.

Mellom ytterpunktene finner vi kanskje det viktigste grunnlaget for god dyrevelferd: evnen til både å føle med hunden og å forstå den som hund.

Mennesker forsøker ofte å forstå dyr ved å forestille seg hvordan situasjonen ville oppleves dersom vi selv var i deres sted. Dette kan være et nyttig utgangspunkt for empati. Samtidig peker forskning på at slike tolkninger lett blir feil dersom de ikke kombineres med kunnskap om artens biologi, atferd og behov (Prato-Previde et al., 2022). 

Konklusjon

Antropomorfisme er verken problemet eller løsningen. Som så mye annet innen dyrevelferd handler det om balanse.

For lite antropomorfisme kan gjøre oss blinde for hundens emosjonelle liv. Hvis vi avviser tanken om at hunder kan oppleve frykt, glede, frustrasjon eller trygghet på måter som har betydning for dem, risikerer vi å overse lidelse og undervurdere betydningen av hundens subjektive opplevelser. I ytterste konsekvens kan dette gjøre det lettere å legitimere treningsmetoder eller holdformer som fungerer for mennesket, men som påfører hunden stress, frykt eller redusert livskvalitet.

For mye antropomorfisme kan på sin side gjøre oss blinde for at hunden er en hund. Når vi tolker hundens behov gjennom et rent menneskelig perspektiv, risikerer vi å prioritere våre egne ønsker framfor hundens biologiske og atferdsmessige behov. Resultatet kan bli alt fra overbeskyttelse og fedme til avl på egenskaper som appellerer til mennesker, men som reduserer hundens velferd.

God dyrevelferd krever derfor en tredje vei. Vi må være villige til å bruke vår egen erfaring som følende vesener for å spørre hvordan hunden opplever verden, samtidig som vi erkjenner at hundens opplevelser ikke nødvendigvis er identiske med våre egne. Empati må balanseres av kunnskap, og innlevelse må korrigeres av forskning.

Kanskje er det nettopp dette som kjennetegner moderne hundefag. Målet er ikke lenger å unngå antropomorfisme for enhver pris, men heller ikke å ukritisk menneskeliggjøre hunden. Målet er å forstå hunden som et følende individ med sin egen evolusjonære historie, sine egne behov og sin egen måte å oppleve verden på.

Den virkelige utfordringen er derfor ikke å avgjøre om vi skal være antropomorfiske eller ikke. Utfordringen er å bruke antropomorfismen klokt: som et verktøy for å stille bedre spørsmål om hundens velferd, ikke som en snarvei til enkle svar.

Referanser

Bekoff, M. (2007). The emotional lives of animals. New World Library.

Bouma, E. M. C., Dijkstra, A., & Arnt Rosa, S. (2023). Owner's anthropomorphic perceptions of cats' and dogs' abilities are related to the social role of pets, owners' relationship behaviors, and social support. Animals, 13(23), Article 3644.

Horowitz, A. (2009). Disambiguating the “guilty look”: Salient prompts to a familiar dog behaviour. Behavioural Processes, 81(3), 447–452.

Kawaguchi, Y., & Waller, B. M. (2024). Lorenz's classic ‘baby schema’: A useful biological concept? Proceedings of the Royal Society B: Biological Sciences, 291, 20240570.

Mota-Rojas, D., Mariti, C., Zdeinert, A., Riggio, G., Mora-Medina, P., Reyes, A. M., Gazzano, A., Domínguez-Oliva, A., Lezama-García, K., José-Pérez, N., & Hernández-Ávalos, I. (2021). Anthropomorphism and its adverse effects on the distress and welfare of companion animals. Animals, 11(11), Article 3263.

Paul, E. S., Packer, R. M. A., McGreevy, P. D., Coombe, E., Mendl, E., & Neville, V. (2023). That brachycephalic look: Infant-like facial appearance in short-muzzled dog breeds. Animal Welfare, 32, Article e5.

Prato-Previde, E., Basso Ricci, E., & Colombo, E. S. (2022). The complexity of the human-animal bond: Empathy, attachment and anthropomorphism in human-animal relationships and animal hoarding. Animals, 12(20), 2835.

Serpell, J. A. (2003). Anthropomorphism and anthropomorphic selection: Beyond the “cute response”. Society & Animals, 11(1), 83–100.